Huset på Hovsbakken...

..bygde min morfar, Olaus, i 1952...Familien har bodd der helt til forrige torsdag. Da flyttet tante Erna ut. Hun har bodd der siden 20 års alderen. Rart å ikke skulle reise til Hovsbakken mer. Jeg har mange minner fra dette stedet og på veien opp. Gode minner om alltid varm velkomst, kaker og kaffe, saft og vafler, kortspill og kryssordløsing..Og ikke minst har vi snakket mye sammen der.

På veien opp til Hovsbakken, har jeg og mange minner. Sammen med mor. Vi gikk fra sentrum og opp hele Hønengata. En sommerdag da vi skulle til tante Agnes og tante Erna på Hovsbakken, (tror jeg var 7-8 år) skulle jeg innom frisøren og klippes..Da ble frisør Andersen besøkt og jeg fikk *kutting *foran og *notting* bak. Og attpå til fikk jeg tre krøller!! En krøll i luggen og en ved hvert øre. Da mor og jeg kom til Hovsbakken, husker jeg at min kusine Karin også var der. Jeg var kjempesur og sint for sveisen som Andersen hadde gitt meg. Jeg sa til Karin at *jeg vil ikke ha disse russerullene!!* Det var det jeg kalte de tre krøllene. Husker hun smilte og sa at de ble borte hvis jeg tok vann i håret! Da gikk jeg til vasken, og tok kaldt vann slik at russerullene ble borte en gang for alle. (O:

Men selv om Hovsbakken nå blir fraflyttet, så er det aldri så galt at det ikke er godt for noe!! Jeg har fått tante Erna som nabo (O: Så nå slurper vi kaffe og skravler, akkurat som før. (O:

Happy....

Denne hyggelige hilsen fikk jeg fra barna i dag. Det var veldig koselig, og tusen takk for veldig fine ord.. Jeg er så glad for barna mine. De er så herlige alle sammen. Gratulerer samtidig alle andre mammaer med dagen i dag. Og ønsker det beste for dere alle. (O:

Happy Valentine's day...

Betrakninger

..søndag formiddag, kom Isak på besøk sammen med mammaen og pappaen sin. Det er alltid så innmari koselig å få barn og barnebarn på besøk, og heldigvis gjør vi det ofte.
Isak begynner å bli mer bevisst på omgivelsene og kjente og ukjent ansikt, så han er ganske spennende å være sammen med nå. Mammaen hans har han på armen når de kommer. Vel inne, blir han møtt av smilende og småpratende mormor -og morfar-fjes. Han ser litt forundret/skeptisk på oss, før vi tar han i armene og isen er brutt. Han smiler både med munn og øyne, og kjenner seg trygg og ivaretatt.
Inne i stua setter jeg han på fanget mitt med hans ansikt mot mitt. Jeg vil så gjerne se på han, ha øyekontakt mens vi småprater. Isak er våken og interessert. Han sikler og smiler og er helt på nett (O: Han er imidlertid veldig opptatt av mamma og pappa, og hver gang Kaja eller Erik sier noe, snur han seg automatisk mot de trygge stemmene, som tilhører de han elsker aller høyest i denne verden.Når han ser på foreldrene sine, smiler han om mulig enda bredere, og snur seg tilbake til mormor og nyter videre, plassen i flombelysningen (O: Jeg kjenner at babyen slapper av, er trygg og kjenner seg elsket på dette fanget også. Denne lille gutten er opptatt av å lage lyder, han er opptatt av å spise på fingrene sine, innimellom å kjenne mormors kinn mot sitt.
Isak er fast og myk å holde i, han er sterk og gjør tegn til at han vil opp å stå *på egne bein*. Jeg løfter han opp, slik at han kommer seg i stående stilling. Rart å tenke på at en så liten baby formidler seg så godt, at han med sitt blikk og fakter kan kommunisere så godt allerede.
Vi skal sette oss til bordet for å spise, og da har denne lille kroppen kommet så langt i utviklingen sin, at han kan sitte i den høye barnestolen som fetter Colin forlengst har vokst fra !!!
(Vi måtte hente den fra kjelleren, for Colin ville absolutt ikke sitte i den mer, for ca 1 år siden)
Det var så koselig da disse to fetterene satt ved siden av hverandre i høye stoler(Colin sin uten bøyle, for Guds skyld (O:).
Isak fikk ikke samme middag som oss, men han fikk små brødbiter som han møysommelig puttet i munnen. De små lubne hendene hans, grep om den lille biten og rett i munnen bar det. Morsomt å se han tygger i vei uten ei eneste tann. Men det er ikke noe problem når en er 6 mnd.
Pinsettgrep er gresk for denne lille karen enda, men han klarte seg fint uten (O: Så liten og så sosial. Han smiler bare vi ser på han. Han har forlengst forstått, på sitt vis, at vi som er rundt han ønsker han vel, og bare er gode mot han. En kan se det på det trygge vesenet og blikket hans. Etter at han har tygget og spist brødbitene sine, trenger han å hvile. Han gir klart uttrykk for det, og morfar henter reisesengen etter Colin. Senga blir plassert midt i sentrum, så vi kan se på hverandre hele tida. Han slår seg til ro oppi senga, og begynner å turne. De små hendene griper om lubne tær og holder fast. Fantastisk kroppsbeherskelse (O: Han slipper taket i tærne og ruller seg over på magen..Der lå det en tøyhare som han dro kjensel på. Han sier den noen sannhetsord, (O: og smaker litt på harens øre. Nam nam...
Den lille myke kroppen som allerede har sin egen personlighet, lager lyder, ler og storkoser seg. Mormor er så betatt av dette lille mennesket som ikke tenker sove, at hun løfter han opp mens hun klemmer han inntil seg..
Jeg smiler litt og tenker at denne herlige skapningen har stor plass i hjertet mitt.


Ps:En liten morsom episode fra jobben i går.
Jeg hjelper Hedvik 3,5 år med å dra på strømpebukser. Jeg står bak henne, og bøyer meg framover og ned mot beina hennes. Jeg har på meg et brunt puseskjerf som hun får ansiktet bak.
Mens jeg snakker med henne om fargene på strømpebuksa, sier hun bak skjerfet:* Mai Liss, det er litt mørkt under her!* (O: Da lo jeg godt, og Hedvik også...(O:

Solveig Wikdal Busund...Fange nr.III 18131

Den Lange Veien. Dette er en sann historie, en oppvekstroman om Solveig Busunds liv og hennes reise i tid og rom. Fra Celebes til Ringerike, fra barn til voksen, fra skoleelev-hvorav 2 år i japansk konsentrasjonsleir-til sangerinne og sangpedagog.

Denne boka kjøpte jeg i julegave til mor. Tror det var julen 2006. Jeg har kjent til personen, Solveig Wikdal Busund, men visste ikke mye om hennes oppvekst og liv. Hun har i denne boken gitt meg så mye om seg selv. Solveig var en flott kvinne, både i interiøret og eksteriøret. Hun hadde Kenneth i musikk på skolen, og også Kaja og Silje. Begge jentene var også med i hennes kor, som dengang het Ringerike Pikekor. (Nå, Ringerike Barnekor.) Silje hadde sangundervisning på kulturskolen, og et fint opptak har jeg, hvor Silje som 8 åring synger, *Kveldssang for Laffen*, akkompagnert av Solveig Wikdal Busund.

Jeg visste at Solveig jobbet med ei bok om sitt liv. Det triste var at rett før boka skulle utgis, ble Solveig Wikdal Busund påkjørt og drept i lyskrysset ved broa.
Boka ble utgitt, tror det var i 2006.
Dette er ei spennende og positiv historie. Positiv fordi Solveig, som på tross av kraftig motgang i oppvekst og unge år, greide å utvikle seg til et skapende og ressurssterkt menneske. Hennes fag var musikk. En kvinne som gjennom personlig vekst og utdannelse til sangpedagog, spredde musikk og glede rundt seg i nesten hele sitt voksne liv.
Boka anbefales.

Silje helt foran ytterst til høyre. Baksiden av boka...

Litt fra helgen...

Gudstjeneste ved kirkeruinen i dag tidlig, samlet veldig mange mennesker. En trist begivenhet.

TV 2 og NRK var representert, og vår egen diva, ble intervjuet av NRK. Så nå blir det kanskje et kjent ansikt å se på nyhetene i kveld? Rebekka er ei trygg og fin jente, som svarer på spørsmål i TV med den største selvfølgelighet. Jeg er kjempestolt av jenta mi (O: Fordi hun er seg selv. Alltid.

Og denne herlige karen har vi hilst på i helgen. Isak er i *blireddnyeansiktalderen*, og gråt da morfar lagde tøyselyder. Men han tinte fort opp , så morfar tok kveldstellet. Da Isak og jeg lå på teppet, rullet han seg rundt fra mage til rygg og tilbake. Han er sterk, og veldig blid, når han finner ut at: *jeg har visst sett disse folka før, og de er ikke farlige (O:* Vi prøver å få til å hilse på hver andre, eller iallefall tredje uke. Men det er lang tid for en sånn liten kar. Han er så søt når han holder i de små tærne sine med små fingre, og undrer seg over alt som skjer. Da Rebekka danset, ble han veldig interessert... (O:

Small talk on the floor...

*Beklager at det ikke ble noen bilder fra *venninnepåkafe* bilder. Ikke så lett å huske alt i farta*Men du verden som vi trives på kafe.. (O:

HØNEFOSS KIRKE...

..brant ned i kveld. Det var så trist så trist. Den flotte kirken vår, hvor barna er døpt og konfirmert. Kaja og Erik giftet seg også her. Vi besøkte kirken sist på julaften, slik vi har gjort i mange år. Dette var veldig stusselig.

En del av meg ble borte i dag.

Ringkollen i dag....

Vi tok med Rebekka og Colin på ski og ake-tur til Ringkollen i dag. Etter skituren, grillet vi pølser, drakk kakao og spiste sjokoladekake. Vi møtte Herman og Hedvik fra barnehagen, sammen med pappaen deres, så vi delte alt med dem. Et hyggelig møte og måltid i lekelandet (O:

It's complicaded

En herlig romantisk komedie, med min favoritt skuespiller Maryl Streep i hovedrolle, sammen med Alec Baldwin. Filmen anbefales alle over 40 år (O:

Kristoffer dro sammen med en kamerat i dag, og Rebekka skulle overnatte hos ei venninne, så vi dro å kino..Da kinoen var slutt, ringte liten jente, og ville hjem. Så vi hentet henne. Vi rakk å se en kinofilm da, og nå koser vi oss hjemme med blogg, godteri og snikk-snakk (O:....Livet er ikke såååå verst (O:

Nå pakker jeg og drar.......

Ok. Vinteren er ei nydelig årstid. Rimfrost på trærne og all snøen er et vakkert skue, men.....

Bilen har, pga sprengkulde over mange dager, stoppet opp og bare nektet å starte. Det har skapt mange problemer, men..Nå vet jeg jo mye om dieselbiler som ikke tåler kulde, jeg vet hvorfor de nekter å starte, jeg har lært meg alle busstidene til og fra Haugsbygd, hvor jeg jobber...Så det er jo aldri så galt at det ikke er godt for noe....I går startet bilen igjen, bare for å dø igjen i dag. Nå ser det ut til at tenningslåsen er kaputt...Yippi )O: Så da blir det mange bussturer på meg framover, siden verkstedet hadde 2 ukers ventetid...Såååå

I dag dro vi til legen og vaksinerte oss mot hepatitt, difteri, tuberkulose,polio, og kolera, pluss...Armene verker,(to vaksiner i dag, en ny om fire uker) men nå er jeg fed up....Om 1,5 måned setter vi oss på flyet til.....

Thailand. Colin skal ikke være med, han bare synger *tre små kinesere* iført hatten hans mor kjøpte til meg i Kina...
Reisen går til Bangkok hvor vi blir i tre netter. Deretter tar vi båt til elefant øya, Kho Chang, hvor vi skal være de neste 11 nettene.
Har lest endel om øya, og tror det blir en stille og rolig ferie. Hotellet heter Ayapura, så nå kan dere som har lyst, titte på nettet (O: Kristoffer har valgfrihet (O: og valgte å være hjemme sammen med Åsmund (O:
Jeg valgte å være med, så ha d Norge, vinter og frosne biler som stadig svikter meg!!!. Ha det. HA DEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEE

Ps: Jeg fortalte Colin at Thailand blir kalt Smilets land! * Ja*, svarte han, som aldri er opprådd for svar eller kommentarer. *De smiler tilogmed når de sover!*

Vinter......

Det er skikkelig vintertemperatur om dagen. Det har ligget stabilt nå i ei uke, 25 blå....Men det er jo ingen sensasjon. Slik husker jeg mine barndomsvintre. Forskjellen nå er at vi er mye bedre rustet tekstilmessig sett. Det er bare å kle på seg, ull og tull.

Det var bitende kaldt ute i dag. Det knirker under skoene når en går. Det er veldig pent ute, synd det er så kaldt på måte. Får liksom ikke vært så mye ute som en ønsker for å nyte synet av vinteren...

Nå er det viktig at vi ikke glemmer å mate fuglene....

Vintertrollet, og vår store glede, Rebekka.

Røde eplekinn vitner om friskus. Livets dessert, er barnebarn(O: