Arnulf Øverland.....

Når jeg er borte, vil du undres på,
om mennesker kan leve efter
døden.
Det er slett ikke enkelt å forstå;
man kanskje fins et sted bak
aftenrøden?

Ja, kanskje en drøm,
i bleknet lykke
og i et sløret vemod uten savn?
Og du vil hviske prøvende
mitt navn
og ta meg med i dagen din et
stykke.

Kan hende du vil spørre, hvem
han var,
den mannen som du gikk å kalte
far.
Om du da ser meg klart og uten
hindring.
da lever jeg, mitt barn, i din
erindring.

.....skrev dette nydelige diktet...